Forandring er da det eneste tegn på at man er levende

Mange har blitt forbausa når jeg har sagt at jeg skal flytte til Bergen og jobbe der i sommer. I dag skjønte jeg hvorfor folk har vært skeptiske. La oss ta for oss dagen i kronologisk rekkefølge:

• Busskuret var ikke der da jeg skulle ta bussen til jobb.
• Matpakken min var forsvunnet da jeg skulle spise lunsj (selv om jeg spiste frokost av den samme matpakka på bussen)
• Jeg har fått meg mailadresse i Bergen kommune. (Dette har kanskje ikke noe med at jeg begynner å bli gal, mer at jeg aldri i verden kunne tenkt at jeg kom til å få det).
  
• Da jeg tok bussen hjem, fant jeg igjen busskuret mitt, men det sto på en ny plass. (Neida, ikke si ifra om at dere flytter busstoppen! Flaks jeg merka det nå, og ikke klokken sju i morgen da bussen kjørte forbi uten å stoppe).
• Folkehøgskole-vitnemålet mitt kom idag, samme dag som det skulle vært inne til Samordna opptak. (Takk Gud, for elektronisk vitnemål for videregående!)
• Jeg fikk ikke opp sykkellåsen min som jeg kjøpte på mandag, og plastikken løsna i det jeg dro i den. Så nå står sykkelen min trygt festa, sånn at verken tyvene eller jeg kan bruke den. (Bra jeg kjøpte den låsen som var ekstra sikker, sånn at jeg ihvertfall ikke får den opp).

Ja, nå er det vel like før
at de ringer på og spør
om jeg vil bli med dem til et vakkert rolig sted
De har hvite frakker på
og hvis jeg ikke vil bli med så
tar de nok på meg en trang trang trøye
for mitt eget beste
før de tar meg med

(Postgirobygget - Gal av lengsel)

(Sitatet i overskriften: Evelyn Waugh)